Norske toppklubbers fotballpublikum (7/12/97)
I den senere tid har vi her på Fusionsnipserne beskæftiget os med fodboldtilhængerkulturen. Det er sket i en af vores undersøgelser under "Spørgsmålet", og det er sket i ledere og indlæg. Vi har endnu nogle historier om dette emne, som vi vil bringe i den kommende tid.
En af de ting, som undersøgelsen om fankultur viste, var at der var betydelige ligheder i kulturen hos de forskellige danske klubbers fans, og der er i Danmark opstået de traditionelle modsætninger mellem klubberne, dels lokalt betinget (Aarhus Fremad - AGF og FC København - Brøndby), og dels som eksponent for regionerne (de jyske klubber kontra de københavnske). Her på Fusionsnipserne synes vi derfor det kunne være interessant at drage paralleller til andre lande, for bl.a. at kunne vurdere den danske supportertraditions opnåede styrke. Et land, der størrelsesmæssigt er lig Danmark, som dog ikke har samme fodboldtradition som os, men til gengæld har opnået gode/bedre internationale klubresultater end os, er Norge. Derfor bad vi medredaktøren for Norges største fodboldhjemmeside, BrannWeb, om at fortælle lidt om fansituationen deroppe. Som Fusionsnipserne lidt taktløst skrev i sin anmodning: "I Danmark er norsk fodbold mest associeret med Drillos "computerfodbold" og den store tilslutning til de engelske hold". Derfor bad vi Halvor Igesund om en tekst om fodboldkultur i Norge, som vi bringer her.

Norge er tradisjonelt et sosialdemokrati, med liten forskjell mellom høy og lav i samfunnet. Når det gjelder den norske toppfotballen er imidlertid forskjellene meget store. Det gjelder flere områder, ikke minst økonomisk. Skalaen spenner fra Rosenborg som med sine stadige opptredener i Champions league har anslagsvis 100 millioner kroner i banken, til lille Sogndal som bare har noen skarve millioner i årsomsetning. Utviklingen de siste årene har vært helt entydig: De økonomiske forskjellene bare øker med galloperende fart!

Når det gjelder tilskuertall og støtte fra eget publikum er det også store klasseforskjeller innenfor den norske toppdivisjonen. Det skyldes flere forhold, bl.a. at klubbene kommer fra byer og steder med varierende befolkningsgrunnlag. Trondheim og Bergen er byer som har et naturlig oppland på 3-400.000 mennesker, og disse klubbene er helt enerådende i sine distrikter. Til sammenligning er Sogndal en fruktbygd med noen høyskoler som har en befolkning på 5.000! Oslo er spesiell. Byen har en befolkning på en halv million, og et naturlig oppland på ca 1 million. Likevel har klubbene i dette området store problemer med å trekke mye folk på kampene. Det skyldes for det første at den store byen ikke har noen egen "Oslo-patriotisme" tilsvarende det man finner i Trondheim, Bergen og Stavanger, men heller mange distrikter innen området med sin egen identitet. Det er også en tradisjonell todeling av selve Oslo mellom øst og vest som er høyst levende den dag idag. I øst bor arbeiderklassen, i vest "fiffen" for å si det veldig forenklet. Oslo-området sliter ellers med det faktum at det er landets store "smeltedigel". På grunn av et rikt næringsliv og den store offentlige administrasjon, flytter det stadig vekk folk til fra hele landet. Og innflytterne konverterer slett ikke til Oslo-patrioter idet de ankommer, tvert imot blir de enda mer patriotiske nordlendinger, bergensere, trøndere, osv! Det er ikke uvanlig på Ullevål og Bislett å se Oslofans i sørgelig mindretall på tribunen når f.eks. Brann fra Bergen inntar byen.

Et annet element som påvirker oppslutningen om klubbene er fotball-tradisjon. Dette er noe som er meget ujevnt fordelt utover landet. Jeg kan nevne noen ytterpunkter også her: I Bergen kan det hende at 3 generasjoner går på kamp sammen. Bestefar har gått på Brann Stadion siden 30-årene, og sønn og barnebarn blir som en selvfølgelighet med annenhver søndag i sesongen. Så er det Stabæk, en oppkomling fra Oslo-området: Laget har med en imponerende dyktighet på ledersiden klart å klatre 5 divisjoner på noen få år, ja klubben har faktisk også etablert seg i den absolutte norgestoppen, men enorme sponsorinntekter, og stor sportslig suksess. Det er bare ett problem: Folk er ikke interessert! I Bærum kommune der Stabæk holder til, er det slett ingen tradisjon for å se fotball på stadion søndag kveld.

Så litt om de enkelte klubbene i toppdivisjonen:

De to store
To klubber er enerådende i konkurransen om å ha det største publikum. Det er alltid bare Rosenborg og Brann som konkurrerer om å oppnå høyest publikumssnitt fra år til år. Det finnes flere fellestrekk mellom de to byene og klubbene: Bergen og Trondheim er landets 2. og 3. største byer. Begge steder er lokalpatriotismen sterk, og de to klubbene er praktisk talt uten lokal konkurranse om publkums gunst i sine egne distrikter. Normalt trekker begge de to toppklubbene mellom 10-12.000 tilskuere på sine hjemmekamper i serien. Men forskjellene er også store:

Rosenborg
Klubben har etterhvert skaffet seg et navn ute i Europa, og i Norge er de sportslig sett totalt dominerende. I 1997 tok klubben sin 6. seier i toppdivisjonen på rad. Det er ikke uvanlig at det hele er avgjort i august. Siden er det bare kampen om de resterende medaljene, og nedrykkstiden som fenger. Det er ikke til å unngå at dette har gjort Trondheimspublikum meget blasert og bortskjemt. De møter riktignok opp i store antall både på serie-, cup- og ecup-kamper, men det skal svært mye til for at stemningen "tar av". Selv om de er mange, er det slett ingen supporterklubb av betydning i Trondheim. Standardsupporteren til RBK er 30 år, feit, øldrikkende og han har bart. Hvis det mot formodning skulle gå dårlig med laget, blir han ganske enkelt sur. Det kan hende at han boikotter neste hjemmekamp i ren fornærmelse. Et eksempel: For noen år siden møtte RBK Bryne hjemme i cupen i en midtukekamp. Ved pause lå det an til en programmessig hjemmeseier idet storfavoritt RBK ledet komfortabelt 2-0. Men så inntraff det utenkelige: Bryne snudde kampen og vant 3-2 på Lerkendal! Trønderne trodde nesten ikke det de så, og de ble rett og slett drittsure. Den neste seriekampen gikk bare 4 dager seinere på Lerkendal. Da beviste trønderne sin dårlige supporterånd: Bare ca 3000 møtte opp, en brøkdel av vanlig tilskuertall...

Brann
Bergen er uten tvil Norges mest fotball-gale by. Det Sportsklubben Brann mangler i form av sportslig suksess og mesterskap, kompenseres av Bergenspublikummets "sydlandske" patriotisme. Brann tok sitt siste seriemesterskap i 1963 (!), til tross for at klubben i hele etterkrigstiden har befunnet seg i eller i nærheten av landets fotball-elite. Den trønderske blaserte holdning er totalt ukjent for de Branns fotballsupportere. Branns meget etterlengtede sølvmedalje fra serien høsten 1997, ble feiret på en måte som langt overgår de siste 4 seriemesterskapene til Rosenborg. Jeg kan ellers nevne at sesongen 1995 kjempet Brann en heroisk kamp for å overleve som toppdivisjonslag, ja nedrykning ble først avverget i siste serierunde. RBK tok samme sesong seriemesterskapet, men Brann og Bergen toppet tilskuertoppen med over 11.500 tilskuere i snitt pr. kamp dette året! Brann har en meget stor (2.300 medlemmer) supporterklubb. Den er godt organisert, den er trofast og den følger Brann på kamper over hele landet - og Europa for den del. Et eksotisk eksempel på Brann-supporternes engasjement fikk vi våren 1995. Indre strid i klubben endte med at klubbens beste spiller (og toppscorer) fikk sparken og gikk - av alle steder - til erkerivalen Rosenborg! Brannsupporterne ble rasende og arrangerte demonstrasjonstog - med stor oppsluting - gjennom byens gater med krav om trenerens og styrets avgang. Dette kunne bare skjedd i Bergen by! Nok et eksempel på Brann-publikummets overlegne posisjon: Da klubben i årene 1979-1987 jevnlig rykket ned og opp hvert eneste år, beholdt publikum tålmodigheten. Selv de 4 sesongene i datidens 2.divisjon hadde Brann landets nest-høyeste tilskuertall. Publikumsnittet kom aldri lavere enn 6.000 selv om motstanderene het Kopervik, Mjølner, Kristainsund osv...
Brannsupporternes hat-objekter: Rosenborg, Vålerenga og Viking.

Viking
Laget fra oljehovedstaden Stavanger er vanligvis en sikker nummer 3 på publikumsstatistikken. Klubben tilhører i høyeste grad storhetene i norsk fotball, og det er Viking som topper maratontabellen for toppdivisjonen fra 1948 og frem til idag. I perioder har klubben hatt en nesten like dominerende posisjon i norsk fotball, som det RBK har idag. Publikum er derfor også ganske kravstort og blasert, men de siste årene har selv Stavangerfolket måtte venne seg til sportslige tilbakeslag. På slutten av 80-tallet skjedde det utenkelige: Viking rykket ned, og ennå verre: de holdt faktisk på å dette ned ennå en divisjon året etter! Da klubben lå nede med "brukket rygg", satset klubben på en risikabel storsatsing som kunne endt med økonomisk falitt og konkurs. Etter noen meget dramatiske høstkamper nestte sesong, der bl.a. noen dommeravgjørelser ble meget omdiskutert, endte det hele lykkelig for Viking og Stavanger. Det ble retur til eliten etter 2 år i skyggenes dal, og det er greit å ha dem tilbake der de hører hjemme. På gode dager kan det komme over 10.000 på Stavanger Stadion, mens snittet vel heller ligger rundt 6.000. Supporterne er ikke særlig avanserte, men det er dannet en supporterklubb som har endel lite sympatiske innslag. Stavanger er nest-største by på vestlandet, og Bergen og Brann regnes av den grunn som hovedfiende. Nytt av året er den lokale rival Haugesund, som ligger bare en kort fergestrekning unna.

Stømsgodset
Drammen er Norges 5. største by, og den ligger bare 30 km vest for Oslo. SIF hadde sin forrige storhetstid på 70-tallet, men har nå returnert til toppen, og ble i 97-sesongen landets store positive overraskelse. I serien ble det bronsemedalje og i cupen ble det tap i finalen mot Vålerenga på Ullevaal. Strømsgodset er en av klubbene med størst publikumspotensiale - det hender at nærmere 10.000 møter opp på riktig store kampdager. Klubben har også en entusiastisk supportergjeng.

Vålerenga
Klubben kommer fra Oslo Øst og er unntaket som bekrefter regelen om at Oslo-patriotismen er død. Vålerenga er nå den eneste Oslo-klubben som har en viss appell blant publikum. Supporterklubben, den såkalte VIF-klanen er for tiden landets største med ca 3000 medlemmer. VIF rykket ned fra toppserien høsten 1996, men 97-sesongen ble en ren parademarsj gjennom 1.divisjon. I tillegg vant laget cupen ved bl.a. å slå 4 toppserielag underveis. Dette har gitt en voldsom medgangsbølge for både supporterne og klubben. De største cup-kampene i år trakk 18.000 på Bislett. Store deler av (Oslo)pressen utroper til stadighet Klanen til å være landets beste supportergjeng, men det er en påstand som kan diskuteres. VIF-klanen har bl.a. vært innblandet i en lang rekke av skandaler og stygge episoder gjennom flere år. Noen få stikkord: Rasisme, ran av pølsebod, kidnapping av buss-sjåfør, rasering av pub, osv, osv. Nå skal det i sannhetens navn sies at supporterne er gode - særlig i medgang, og det er gjort betydelige fremskritt m.h.t. å stagge de mest tvilsomme elementene i Klanen. Klubben gjorde f.eks. en genistrek da den i år spilte hele sesongen med følgende tekst på drakten: "VIF mot rasisme". VIF-klanens udiskutable styrke til tross: Klubben klarer sjelden å nå et tilskuersnitt som overstiger 5-6.000 i løpet av en sesong. Slik sett befinner de seg bare i midtskiktet når det gjelder publikumstøtte. VIF-Klanen synger "Vi hater alle - alle hater oss", men ekstra forhatt er Brann, Lillestrøm og Lyn (Oslo vest).

Lillestrøm
Her snakker vi faktisk bare om et "veikryss" nord for Oslo. Likevel har LSK vært en storhet i norsk fotball siden de feide inn i toppfotballen på midten av 70-tallet. Klubben har holdt seg stabilt i øverste divisjon siden den gang, og det har vanket en god del mesterskap også. Klubbens sportslige suksess medfører også her en viss bortskjemthet hos publikum, og de har en viss tendens til å utebli dersom klubben ikke befinner seg i den desiderte toppstriden. Klubbens normale publikumssnitt ligger mellom 3-5.000 tilskuere. Klubben har en relativt stor og aktiv supporterklubb - Kanarifansen. Deres hatobjekt nr. 1 er utvilsomt Vålerenga.

Molde
Klubben er en stormakt i norsk fotball først og fremst på grunn av "ubegrenset" tilgang til penger. Klubbens eiere har gjort seg steinrike på havfiske utenfor vestkysten av USA, og eier bl.a. også permier league-klubben Wimbledon i London. Byen er liten, og publikum likeså. Likevel bygger "onkel fra Amerika" nå et flunkende nytt stadion i byen i hundremillionersklassen. (De rike har det godt!) Supporterklubben kaller seg "tornekrattet", og gjør seg aldri bemerket noe sted. Supporternes hatobjekt nr 1 er Rosenborg, og tidligere også Viking.

Haugesund
Denne mellomstore vestlandsbyen som ligger mellom Bergen og Stavanger har tidligere hatt flere halvgode klubber som har vært mest opptatt av å være "best i by'n". I tur og orden har Vard, Haugar og Djerv 1919 besøkt toppdivisjonen, men det har alltid blitt nedrykk umiddelbart. For noen år siden bestemte så Djerv 1919 og Haugar seg for å slå seg sammen og danne Haugesund FK. Det har blitt en stor suksess med 2 opprykk, og i 1997 har altså et lag fra Haugesund for aller første gang klart å bite seg fast i toppen. Publikumspotensialet i byen er også meget bra, og det viktigste for fansen er å slå storebror Viking.

Tromsø
Dette er sannsynligvis verdens nordligste profesjonelle fotballklubb. Publikum er meget patriotisk - for ikke å si sjåvinistisk -men det er ingen supporterklubb å ta alvorlig. De enorme geografiske avstandene til de andre lagene i sør gjør det selvsagt umulig for disse supporterne å følge sine lag på bortekamper. Rivaliseringen med polar-kollega Bodø/Glimt er viktigst.

Bodø/Glimt
Nok en nord-norsk klubb med solid støtte i gode tider, men ditto laber i dårlige. Også her har "nabokrangelen" med Tromsø førsteprioritet.

Stabæk
Klubben har sannsynligvis landets dyktigste fotball-ledere. Av "ingenting" er det dannet en klubb som kjemper i det desiderte toppskiktet. Men som tidligere nevnt, tradisjoner og interesse mangler totalt. Et meget ferskt eksempel: I den aller siste serieomgangen i 1997 møttes Stabæk og Brann på førstnevntes hjemmebane. Begge klubber kjempet om medaljer og deltagelse i neste sesongs europacup. Istedet for at Stabæk skulle få hjelp av hjemmepublikum, var det over 2.000 Brann-fans som dro de 500 kilometrene over fjellet for å støtte sitt lag. Et stort antall "østlands-bergensere" ankom i tillegg, og det hele ble en total maktdemonstrasjon i Brann-favør på tribunen. Lokalavisen som vanligvis er svært så Stabæk-venlig hadde dagen derpå et stort bilde av de feirende Brannfans på førstesiden med den megetsigende tittelen "En leksjon i fotballkultur". Klubben har en supporterklubb med navnet "Bærget det blå". De ser mest ut som om de er på vei til en amerikansk baseballkamp med sin umiskjennelige vestkant-look, og de kan ikke tas alvorlig av noen. Hatlag nr 1: østkantlaget Vålerenga.

Kongsvinger
En liten stasjonsby ute i skogen ved svenskegrensen har med meget begrensede ressurser klart å holde klubben stabilt i toppligaen siden 1983. Svært imponerende! Publikum finnes det selvsagt ikke mange av, og de gjør seg aldri bemerket noe sted. Også for Kongsvinger-publikum er det viktig å slå storebror. I deres tilfelle er det Lillestrøm.

Sogndal
Stedet har visstnok 5.000 innbyggere, selvom fylket Sogn & Fjordane teller ca 100.000. Sogndal har utrolig nok vært elevatorlag mellom de to øverste divisjoner i ca 20 år. Supporterklubben kaller seg "fleskaberget", og har vel aldri reist ut av bygda for å støtte sitt lag. Drømmen for alle Sogndal-fans er å slå storebror Brann.

Moss
Hva skal man si? En grå klubb fra et liten grå by på østlandet. I tillegg har klubben minimal støtte fra eget publikum. Terningkast 1.

For fusionsnipserne i Norge,
Halvor Igesund,
6. desember 1997.

Fusionsnipserne.
Copyright © 1997-1998
Sidste rettelse: 20. april 1998.